Utgitt av Front forlag 2011
Front forlag var et nytt bekjentskap for meg. Jeg ser på
forlagets hjemmeside at det startet opp i 2009, og spennende romaner med
historisk innhold, samt barnebøker er deres satsingsområde. Det ser også ut til
at de i hovedsak gir ut oversatte bøker.
Av John Boyne har jeg tidligere lest «Gutten i den stripede
pyjamasen» (før jeg begynte å blogge) og «Mytteriet på Bounty». Førstnevnte
gjorde et mektig inntrykk på meg – jeg tror det er ei bok jeg aldri kommer til
å glemme.
«Hendelsenes hus» handler om Georgy Jachmenev. I 1915 – 16
år gammel – skjer noe som gjør at livet tar en drastisk vending for den
russiske bondesønnen. Han redder tsarens fetter fra å bli skutt, og blir etter
denne dramatiske hendelsen ansatt som personlig livvakt for Aleksej Romanov,
tsarens sønn og tronarving.
Det er Georgy selv som forteller – tilbakeskuende som gammel
mann.
Når det gjelder russiske navn – som opprinnelig skrives med
kyrilliske bokstaver – kan disse transkriberes/skrives ulikt på ulike språk.
Jeg er ikke sikker på om man har oversatt skrivemåten av de russiske navnene,
men bare gjengitt dem slik de ble skrevet i den engelske teksten? Georgy tror jeg
kanskje heller skulle vært skrevet Georgij?
På vaskeseddelen ser jeg at navnet på tronarvingen skrives
Alexei, mens det i romanteksten skrives Aleksej.
Romanen hopper stadig fram og tilbake i tid, noe som gjør
boka litt krevende å lese. Det ligger hele tiden under at det har skjedd forferdelige
ting i Georgys og kona Zoyas fortid. Har man lest eller hørt noe som helst om
Romanov-familiens skjebne tror jeg de fleste gjetter hva dette forferdelige er.
For meg ble i alle fall ikke spenningen spesielt stor, heller syntes jeg den
omstendelige måten historien rulles ut på blir kjedelig. Halvveis i romanen
hadde jeg lyst til å gi meg, men i stedet forsøkte jeg å skumme litt – ikke
lese like nøye og ”nærsynt” som jeg pleier – og da greide jeg å fullføre.
Dette ble som du skjønner ikke den helt store leseopplevelsen for meg. Delvis synes
jeg regien – med all hoppingen mellom Georgys nåtid og fortid – er utmattende.
Delvis synes jeg språket er tungt og omstendelig. Siden jeg har lest bøker av
Boyne før der språket har fungert godt, tror jeg denne gangen det er
oversettelsen som ikke fungerer optimalt.
Kanskje en grundig språkvask og korrektur hadde hjulpet. Gjennomgående
kunne man valgt å lage kortere setninger. Her er mange lange, kronglete
setninger, og tegnsettingen er så som så. Av og til kunne jeg ønsket meg et
komma eller to for å bedre forståeligheten, andre ganger burde det ikke vært
komma. Andre steder er komma rett og slett plassert feil. Eksempel s. 381: «Hun var for
forferdet til å hyle, og før hun fikk stemmen, tilbake presset jeg hånden over
munnen hennes…» Her har kommaet havnet før ordet ”tilbake” – det skulle stått
bak.
S 390: ”«Men, det er sant.»” Hvorfor er det komma bak men
her?
S 363: «Jeg forsøkte å knele slik, tradisjonen tilsier, men
plassen mellom benkene…»
Her har man antakelig ment at det skulle stå: ”Jeg forsøkte
å knele, slik tradisjonen tilsier…” men komma kunne også droppes her, så det
sto: ”Jeg forsøkte å knele slik tradisjonen tilsier…”
S 230 savner jeg et komma. Det står: «… jeg har lyst til å
hjelpe disse lidende unge mennene?» Uten komma mellom lidende og ung ser det ut
som om det er alderen som plager dem.
Konsekvent settes tegnet for sitat slutt foran komma, der det omvendte er vanlig.
S 230 står for eksempel: "«Nei, selvsagt ikke, min kjære», sa
tsaren…"
Jeg har lært at det skal stå slik: «Nei, selvsagt ikke, min
kjære,» sa tsaren.
Vel, i det minste er dette konsekvent gjort når det er
komma. Punktum derimot, settes innenfor sitattegnene, slik det skal være.
Småplukk til slutt, kun for spesielt interesserte:
S 97: «Han dro hjem og hang seg den kvelden.»
Riktig mener jeg skal være: ”Han dro hjem og hengte seg den
kvelden.”
S 102: «Det hadde ikke vært mulig for bilen å unngå henne.»
Eller ”føreren av bilen”?
S 122: «… ansiktet betraktet meg.» Det var vel øynene som
betraktet?
S 193: «… hans komplette inkompetenthet…»
Ordet som skulle vært brukt er: ”inkompetanse”.
Georgy arbeider i bibliotek.
S 223 står det: «Jeg tilbrakte mye av tiden min bak
hovedskranken, og sorterte kortsystemet, slik jeg alltid hadde gjort.»
”Å sortere et kortsystem” blir upresist. Jeg lurer på hva
han egentlig gjorde? Sorterte/ryddet/støpte han ned kort i katalogen, eller
sorterterte han kortene i utlånssystemet?
S 227: ”«Du sa vel at vi aldeles ikke har tenkt til det»,
avbrøt tsarinaen…”
Jeg har merket meg at det særlig blant yngre er blitt et
vanlig brukt uttrykk, dette at man ”har tenkt til” det ene og det andre. Men tsarinaen ville nok
heller sagt: «Du sa vel at vi aldeles ikke har tenkt det,»… Eller hun kan ha
ordlagt seg slik: «Du sa vel at den slags er noe vi aldri kunne tenke oss å
gjøre,»
S 239: «… den ermeløse jakken med pelslinning var enda ett
hakk under arbeiderklassens letnik.»
”Ett hakk under” er et uttrykk som ikke passer helt i en
historisk roman, synes jeg.
S 257: «… vår datter simpelthen var det herligste barnet hun
hadde noen gang hatt æren av å tilbringe en aften med…»
Stokkes til: ”… det herligste barnet hun noen gang hadde
hatt æren…”
S 266: «… en vakker kyrillisk håndskrift.»
Det er vel ikke håndskriften som er kyrillisk? Og vi er
tross alt i Russland tidlig på 1900-tallet – det virker unødvendig å poengtere
at bokstavene er kyrilliske?
S 297: «Da jeg hadde lest ferdig artikkelen, følte jeg at
både hodepinen og mageondet var bedre på retretten…»
Dette er en typisk feil som oppstår når man ombestemmer seg,
skriver inn noe, men så glemmer å stryke det man ville bytte ut. Hadde man lest
nøye korrektur, ville dette blitt luket vekk.
S 312: «Jeg rødmet – og håpet det ikke syntes i stearinlyset
– og fikk tak i buksene mine…»
Her skulle det stått noe a la: ”… håpet det ikke syntes i
skinnet fra stearinlyset…”
S 327: «Zoya er tilbake på bena, hun vender selv tilbake på
jobb på mandag.»
”Tilbake på bena?” Hva med ”på bena igjen” eller ganske
enkelt ”frisk igjen”?

Det var visst lurest å høre lydboka. Interessant å se at du heller ikke ble spesielt overrasket.
SvarSlettHei Solgunn! Å høre boka må ha vært en bedre opplevelse, det er jeg ganske sikker på. Og overrasket kunne jeg ikke bli - litt historie har man lest og man greier å legge sammen to og to. Dette var ikke Boyne på sitt beste.
SvarSlettJeg må korrigere meg selv på én ting - og her har jeg gjort feil i forhold til «Skjulte liv» Louise Penny også: Anførselsestegn for sitat slutt SKAL komme før komma, ikke etter, slik jeg skriver her. Dette er nye regler fra 2008, men muligens ikke fulgt av hele hopen enda. Du kan lese mer om reglene for bruk av sitattegn her: http://www.korrekturavdelingen.no/K4AnforselstegnBRUK.htm
SvarSlettJeg beklager at jeg ikke var oppdatert på dette punktet og derfor feilaktig slo ned på dette som en mangel i teksten.